Som nevnt har vi vært i bryllup og feiret Water Festival den siste uka. Mentoren vår, Lysom, hadde noen bekjente som skulle gifte seg, og det viser status å ha hvite mennesker i bryllup. Et bryllup i Kambodsja er veldig høytidelig. Feiringen kan vare i flere dager, fra soloppgang til langt på natt. Dette har vi fått erfare flere ganger, ved at vi både har våknet av og sovnet til høy bryllupsmusikk. Vi fant frem finklærne og stappet oss inn i en bil sammen med familien til Lysom, og la i vei på humpete veier ut på landsbygda. Etter litt omveier og bomturer, og en periode der vi var redd vi hadde kjørt oss vill, dukket det plutselig opp et fargerikt bryllupstelt midt blant alle rismarkene. Her var det fullt av festkledte mennesker, tradisjonell khmer-musikk ble spilt på maks volum, og det ble servert tradisjonelle khmer-retter. Vi gikk dessverre glipp av selve seremonien, men vi rakk å spise og ta bilde med bruden og brudgommen, som var kledd i fantastisk flotte, tradisjonelle drakter, før vi måtte dra tilbake og starte forberedelsen til kveldens festligheter – nemlig Water Festival.

Water Festival er en tradisjonell høytid som markerer innhøstingen av ris, og markeres med blant annet kapproing på Mekong-elven. Alle studentene og vennene våre fra jente- og gutteinternatet, pluss noen flere utenfra samlet seg på gårdsplassen, der det var satt ut langbord med mat og et par høyttalere. Feiringen varte til langt utover natten, med god mat, ringleker, musikk og dans. Stemningen var på topp gjennom hele kvelden, og det er tydelig hvor glad kambodsjanere er i komme sammen som dette for å feire. 

Denne søndagen var også folkehøyskolen Solborg på besøk her i Kambodsja, og studentene fra Dormitory spilte fotballkamp mot dem. Her kom kontrasten godt fram med hvordan nordmenn feirer mål, i forhold til hvordan kambodsjanere feirer. Kambodsjanere klapper, jubler og heier uansett hvem som skårer, og stemningen er på topp hele tiden. Kampen endte med 7-5 til Solborg, men det var ikke noe nederlag, eller la noen demping på stemningen for kambodsjanerne. Nordmenn derimot heier kun på seg selv, målet er å vinne, og dagen er ødelagt hvis man taper. Fellesskapet og det å spille for gøy og vennskapets skyld, er ikke det nordmenn vanligvis setter mest pris på.

Men her i Kambodsja har vi fått lære at det viktigste når man feirer er at man er sammen. Man har det gøy, danser, ler, spiser og viser omsorg for hverandre. Selv om de ikke har så mye materialistisk sett, er det fellesskapet dem i mellom som betyr noe. De har kanskje ikke råd til den flotteste bursdagskaken, eller det sprekeste anlegget, men så lenge man kan ha det morsomt sammen er det ingen som tenker på det.