OBS! Vi følte det var nødvendig å utdype denne hendelsen for at dere skal få et inntrykk av noe av kulturen her i Kambodsja. Derfor blir dette innlegget ganske langt. For dere som ikke er interesert i lesingen får dere kose dere med bildene fra turen ;) Enjoy!

Økonomiske og reisevante som vi er hadde vi bestemt oss for å ta buss til Thailand. Dette gikk smertefritt på veien fra Kambodsja til Thailand. Det eneste som skjedde da var at turen tok fire timer mer enn den egentlig skulle, men dette var ikke så overraskende.

Turen gikk egentlig ganske så greit helt fram til grensen mellom Thailand og Kambodsja. Vi ble plukket opp av en taxi 06:30, skvist sammen med en god del andre mennesker ble vi kjørt til fergen. Da vi var over til fastlandet fikk vi oss noen fine smileyface-klistremerker festet på oss som visstnok skulle være billetten vår. Vi ankom grensen mellom Thailand og Kambodsja rett rundt halv tolv på formiddagen. Vi stemplet passene på Thaisiden og krysset grensen i god tro om at dette ville gå fort,vi hadde jo tross alt visum er måned til.

Det første som møter oss i det vi krysser grensen er kaos, noe som er svært typisk for Kambodsja. Det er mange mange mennesker, alle med noe de kan "hjelpe" oss med. Mot en god slant med penger naturligvis. Sekkene våre ser vi rase forbi oss i en stor tralle, de ble tatt og lagt der før vi kom ut av bilen. Rundt oss vrimler det med folk som vil selge røyk, visum, bussbilletter, og andre ting enhver backpacker eller turist kunne trenge.

Det første vi ble tilbudt var helseforsikring som «alle» hadde og alle «måtte ha». Vi ble utført en «medisinsk undersøkelse» på uten samtykke, dette ble gjort ved at en dame holdt en plastikkting foran ansiktet vårt. Deretter skulle vi få en gul lapp, dette skulle vi betale $1 for. Vi stilte oss alle veldig skeptisk til dette, og tviler egentlig på at det var noe medisinsk undersøkelse eller helseforsikring i det hele tatt. Så vi betalte selvfølgelig ikke for dette, vi har tross alt helseforsikring fra Norge.

Oppi alt dette, var det en mann som begynte å samle inn passene våre for å fikse visum. Han har de ikke lenge før vi tar de tilbake og forteller ham at dette klarer vi fint selv. Vi får beskjed om at vi må stille oss i en lang kø for å søke visum. Selvsikre svarte vi at vi allerede hadde visum, men lite visste vi om at vi ikke fikk forlate landet for så å dra tilbake til landet, selv om visumet ikke var utgått.

Skjema fylles ut, og vi kommer oss inn på et kontor hvor visumet skal ordnes. Vi hadde tidligere fått vite at dette skulle koste $25, men på kontoret forteller politiet oss at vi ikke bare må betale nesten det dobbelte, men dette må betales i Baht. Vi hadde selvfølgelig vært «kjempe» lure og bruke opp bathene våre i Thailand, de skulle vi jo ikke få bruk for i nærmeste framtid. Det var absolutt ingen mulighet for å betale med dollar. Da var det bare en ting å gjøre.. dra tilbake til Thailand, finne en minibank, ta ut 1300 Bath for så å gå tilbake til Kambodsja. Det var stor frustrasjon hos alle i teamet, vi var alle fullstendig klar over at vi ble lurt men ikke kunne gjøre noe med det. Vi visste alle at politiet er korrupt her nede, men når man selv opplever det blir det noe helt annet.

Da vi var tilbake på kontoret, ville vi gjerne ha visumet før vi betalte, hvis ikke hvertfall en kvittering. Da svarte de bare «GIVE ME MONEY!» Pengene måtte betales først og kvittering fikk vi heller ikke.
 

I løpet av all den tiden har selvfølgelig bussen som vi skulle ta dratt. En mann forteller oss at det ikke går flere busser i dag, men at han i samråd med busselskapet skal sette opp en minibuss, dersom vi gir han 6$. Vi vet alle at Kambodsja er kjent for mye trafficking og bortførelser, så dette var selvfølgelig ikke noe vi fem jenter ville si ja til med en gang. Vi rådførte oss med vår mentor, som syns han hørtes troverdig ut, og rådet oss til å gjøre det. Han viste oss hvor bussen skulle komme, og spør om å få pengene. Etter litt innvendinger får ham den, da han sier at han aldri ville lure noen for så lite penger. Det var det siste vi så til ham.

Heldigvis møtte vi noen andre som skulle samme vei som oss, og som hadde ventet på buss lenger enn det vi hadde. Etter mer venting dukket det opp en buss som visstnok skulle til Phnom Penh, dette trodde vi selvfølgelig ikke på før vi faktisk satt på bussen og motoren begynte å gå. Men det var en utrolig deilig følelse når den faktisk gjorde det.

Turen tok 16 timer, men vi er takknemlige for at vi faktisk kom oss fram.
Men bare for å «smøre smør på flesket» så fikk selvfølgelig Kaja, Melissa og Helen matforgiftelse (tror vi) med en gang vi kom hjem. OH HAPPY DAY!

Men nå har vi en ekstra erfaring å ta med oss videre, og vi har lært masse i løpet av turen. Blant annet har vi sett og opplevd med egne øyne at landet vi bor i sliter med korrupsjon, noe som kan komme godt med i møte med innfødte mennesker her i Kambodsja.



Båttur til fire forskjellige småøyer hvor vi snorklet og så utrolig masse fint:

NB! Mye av innlegget er hentet fra Kaja sin blogg, check it out!